I dag blir det et personlig innlegg med tittel «et dysfunksjonelt forhold». For meg er overskriften «et dysfunksjonelt forhold», nemlig en god og dekkende beskrivelse av et psykisk voldelig forhold som jeg var i, i mange år. Det var et forhold preget av forvirring og manglende logikk. Å være i et dysfunksjonelt forhold var også psykisk terror, og som det har tatt lang tid å bearbeide etter at jeg kom meg ut av forholdet.
Jeg velger her å dele av mine personlige erfaringer med et slikt dysfunksjonelt forhold, som støtte og hjelp for deg som har lignende erfaringer. Kanskje du kjenner deg igjen? Du er nemlig ikke alene om dette, vi er mange.
Les også: Min bok om psykisk vold og reparasjon av ettervirkninger
Et dysfunksjonelt forhold
Jeg sa, dessverre, ja til 2 omganger med turbulente samboerskap med min eks. Og begge gangene følte jeg en dyp forpliktelse til forholdet. (Det var brudd i forholdet mellom hvert samboerskap, og det var min eks som begge gangene tok initiativ til samboerskap…..) Dynamikken og samspillet som jeg hadde opplevd periodevis som god når vi ikke bodde sammen, endret seg og ble gradvis mer og mer dysfunksjonelt og unormalt etter at vi ble samboere. Og som kan beskrives slik:
Når jeg forsiktig våget å foreslå å kjøpe noe som jeg gjerne ville ha eller gjerne ville gjøre, så ville min eks absolutt ikke ha det samme som meg eller ville ikke gjøre det samme. Og det ble alltid argumentert kraftig for hvorfor man ikke skulle kjøpe det jeg ville ha, eller gjøre det jeg gjerne ville. Eller jeg ble ignorert som om mine synspunkter var uviktige og uten betydning. Når jeg ikke ville kjøpe noe som min eks ville, eller ikke ville gjøre noe som han ville gjøre, så skulle han absolutt kjøpe det eller gjøre det.
Ville jeg ikke det som min eks ville, ble jeg tvunget eller overtalt til dette.
Les også: Å leve med en notorisk løgner
Jeg ble konstant møtt med negativitet
Jeg ble altså nærmest konstant møtt med uenighet og negativitet til alt jeg hadde å si eller ville gjøre, eller jeg ble ignorert. Det var psykisk terror å stadig bli møtt på en slik negativ måte. Resultatet ble at jeg gradvis følte meg mindre og mindre verdifull og uten betydning. Jeg var forvirret og undret meg ofte over den stadige uenigheten og den «motsatte» adferden som min eks drev på med overfor meg. Hva var hensikten? Hvorfor ble jeg mobbet på denne måten?
Motstanden og uenigheten til meg når jeg hadde noe på hjertet, var altså nærmest konstant og alltid tilstede. Og mobbingen som skjedde hver gang jeg ytret meg om noe som ikke var samsvarende med mins eks sine meninger, brøt meg helt ned psykisk. Jeg fikk, som et resultat av alt dette, en følelse av at alt jeg sa var feil, og at jeg ikke betød noe eller hadde noen verdi.
Og samtidig med alt dette, så sa han at han elsket meg, og forvirringen min var total……..
Slik var samspillet og relasjonen. Forvirrende, unormalt, nedbrytende og dysfunksjonelt. Og det var tvang og overtalelser. Argumentasjonen hans når han ville noe eller ikke ville noe, var ekstrem. Og det endte jo alltid med at det ble slik som han ville ha det, for jeg greide ikke å stå i mot dette kraftfulle. Denne domineringen og kontrolleringen av alt, var noe jeg tidligere aldri hadde opplevd maken til. Og jeg forsto ikke hvordan få endret på det.
Hans ekskone fortalte meg ved en anledning, at hun opplevde han som veldig dominerende. At hun satte ord på dette essensielle da vi snakket sammen på telefon, bidro til at mange brikker falt på plass hos meg.
Les også: Hva er psykisk vold?
Et dysfunksjonelt forhold preget av ustabilitet
Ikke nok med det, men min eks kunne plutselig snu om på alt dette, og oppføre seg som et elskelig vesen i en periode. Men dette var bare et fasadespill. Disse periodene med støtte og positivitet, varte alltid så lenge til at jeg var overbevist.
Den ustabile og omskiftelige adferden som stadig ble vist fram, og som gikk nærmest i sykluser, gjorde meg usikker og forvirret, for jeg visste jo aldri hvem jeg forholdt meg til.
Det var rett og slett psykisk terror.
Den omskiftelige og ustabile adferden med enten motarbeiding eller positivitet, kom for eksempel veldig tydelig fram når det gjaldt mine høyskoleutdanninger til å bli gestaltcoach og gestaltterapeut, og senere også min privatpraksis som samtaleterapeut og veileder. Og kan beskrives slik:
- Jeg fikk periodevis mye positivitet til disse høyskoleutdanningene som jeg tok.
- Men så ble jeg plutselig motarbeidet og utsatt for omfattende hets og mobbing da jeg valgte å reise bort et par dager på hotell for å jobbe med viktig skolearbeid. Min eks tålte altså ikke at jeg prioriterte skolearbeid foran samvær med han.
- Så kom en ny periode med positivitet til mine utdanninger.
- Men så ble det plutselig drama og kaotiske tilstander, grove løgner, kraftig mobbing og sabotasje da jeg var midt i de viktige avsluttende eksamenene på gestaltterapeut-studiet, og som vanskeliggjorde gjennomføringen av disse. Min eks har aldri beklaget dette.
- Så var det igjen en periode med positivitet,
- før jeg på nytt ble utsatt for ekstrem fiendtlighet, og hetset, ydmyket og mobbet. Mobbingen var så kraftfull at jeg følte meg tvunget til å ta en pause fra praksisen min. Så min eks lyktes i å sabotere meg og jobben min som terapeut og veileder. Min eks har ikke beklaget denne forferdelige mobbingen.
Det positive og mobbingen gikk altså nærmest i en syklus, og var ekstremt. Det var rett og slett psykisk terror. I ettertid vil jeg si, at grunnen til at jeg lyktes med disse høyskole-utdanningene, er ene og alene støtten og hjelpen jeg fikk fra mine student-kollegaer da jeg ble motarbeidet og mobbet på hjemmebane. De var der for meg, når jeg trengte dem som mest. Min eks har aldri beklaget mobbingen som skjedde.
Les også: Hva er narsissisme?
Les også: Hva er narsissistisk mishandling?
Jeg fikk aldri skryt i et dysfunksjonelt forhold
Jeg fikk aldri skryt og heiarop når jeg lykkes med disse utdanningene, eller senere i privatpraksisen min som jeg etablerte og raskt bygget opp. Jeg etablerte til og med praksisen min på et legesenter, og samarbeidet i flere år med fastlegene ved senteret, men uten at jeg fikk noen form for heia-rop for det. Jeg fikk etterhvert en vond følelse av at min eks var sjalu på meg for alt jeg fikk til og lyktes med rundt privat-praksisen min.
Og varsellampene lyste kraftig rødt flere ganger hos meg, men uten at jeg våget å ta opp dette vanskelige og hvordan jeg følte det. Jeg var jo redd for konsekvensene med trusler, negativitet, drama og kaos, dårlig stemning og utmattende diskusjoner mellom oss hvis jeg tok opp noe vanskelig, og lot det være.
Les også: Et liv med trusler
Jeg forsøkte med dialog i et dysfunksjonelt forhold
I dette dysfunksjonelle forholdet, utviklet jeg, uten at jeg var klar over det, mønsteret, tilpasningen, med å være pådriver og initiativtager til samtaler og konstruktiv og løsningsrettet dialog. Og jeg tok initiativ til profesjonell hjelp for oss, og bestilte time hos en parterapeut. Men som han ikke ville være med på. Jeg forsto aldri hvorfor min eks ikke ville være med meg i parterapi når jeg hadde bestilt time for oss, og han forklarte aldri hvorfor han ikke ville..
Det var ikke slik at jeg utviklet dette mønsteret og tilpasningen bevisst, det var heller slik at jeg gjorde det som en automatisk respons. Jeg tilpasset meg dette forholdet som var uten logikk, med å bli løsningsrettet, og jeg ba om hjelp.
Dette ubevisste mønsteret, denne tilpasningen, sluttet jeg ikke med da forholdet var over, men fortsatte med i lang tid, som en slags automatikk istedenfor å stoppe med det. Istedenfor å stoppe, gjorde jeg mange stadige forsøk på konstruktiv dialog, og forsøkte å få profesjonell hjelp til dette på flere arenaer. Men uten å lykkes.
Vi møttes på et Familievernkontor
På min fastleges initiativ, og henvisning til, møttes vi ved en anledning til samtale på Familievernkontoret. Mannen sa altså ja til å møtes der. Jeg ble veldig overrasket over at han sa ja til dette, etter å ha vært gjennom en lang periode med ekstrem mobbing, fiendtlighet og hets, og trodde at møtet skulle bli konstruktivt. Naive meg laget et utkast til en avtale oss imellom, som jeg tenkte at vi kunne ha som utgangspunkt for dette møtet. Han tok imot avtalen som jeg hadde laget, men var ikke interessert i å gå videre med den eller diskutere innholdet.
Naive meg trodde altså på et konstruktivt møte på Familievernkontoret siden han sa ja til å delta. Møtet ble istedenfor en farse, og begge terapeutene som var tilstede, ble sjokkerte og vantro vitner til mannens mobbing med foraktfulle og nedsettende uttalelser om meg. Han stilte altså kun opp på dette møte for å trakassere, ydmyke og mobbe meg. Jeg ble sjokkert, skremt og dypt krenket av alt det negative som kom fra han, og gråt meg gjennom hele seansen. Min eks har aldri beklaget mobbingen som skjedde på dette møtet på Familievernkontoret.
Senere har jeg gjort flere nye forsøk på konstruktiv dialog, men har ikke lyktes i det. Responsen jeg fikk fra min eks etter det fatale møtet på Familievernkontoret, var en øredøvende taushet. Den «motsatte» adferden hans var tydelig nok en gang. Tilslutt så kjente jeg at nok var nok, og sluttet med disse forsøkene på dialog med han. Jeg hadde altså omsider funnet veien ut av dette mønsteret. Jeg var ferdig.
I ettertid er jeg veldig takknemlig for at det ikke ble noe av dialogen som jeg forsøkte på i så lang tid, og at min eks ikke ville. Dette åpnet nemlig opp for meg til å forstå mye, og ga meg anledning til å sette ord på relasjonen slik jeg hadde opplevd den, med mine egne ord og uten hans dominering og kontrollering.
En svært krevende relasjon med et familiemedlem
Ikke nok med at forholdet til min eks var forvirrende, vondt og vanskelig, så var det i tillegg en svært krevende og vond relasjon med ett av hans familiemedlemmer. Det var så mye som var unormalt og dysfunksjonelt rundt vedkommende. Det var stadige intriger og dramatikk, negativ omtale av meg, i tillegg til voldsomme raseriutbrudd rettet mot meg.
Denne personens ustabile og uforutsigbare adferd, med stadige skifter med å være blid og være venner med meg, for så å plutselig snu om og være rasende på meg, var psykisk terror. For jeg visste jo aldri om vedkommende var det ene eller det andre når vi møttes. Vedkommendes stadige kriger med meg, og der andre familiemedlemmer ble dratt med, skapte stadig kaotiske tilstander for barna mine og meg. Jeg forsto aldri hvordan få slutt på denne vonde mobbingen, eller hvorfor det var slik da jeg var midt i det. Men har gjort meg mange tanker om dette etter at jeg kom meg ut av forholdet.
Les også: Veien min ut av psykisk vold
