I dag blir det et personlig innlegg om grensesetting i forhold med psykisk vold, fordi det er et tema som engasjerer meg. Og som jeg tenker at jeg ikke er alene om å engasjeres av. Er det flere enn meg som har opplevd det som svært utfordrende med grensesetting i forhold med psykisk vold? Antageligvis….
Når andre har makten og kontrollen i forholdet, så blir jo grensesetting ekstremt vanskelig. Ja, nærmest umulig… For grensesettingen som skjer, vil jo bli sett på som uenighet og konflikt hos den som er opptatt av makt og kontroll. Og dermed oppstår vonde krangler og diskusjoner når man sier i fra og setter grenser.
Slike forhold er etter min mening dømt til å mislykkes, fordi det positive samspillet er fraværende. Samspillet er istedenfor negativt og destruktivt.
Grensesetting ble oppfattet som konflikt
Min grensesetting ble eksempelvis oppfattet som konflikt hos min eks da jeg var i et destruktivt forhold for noen år siden. Min eks har nemlig i e-post etter det endelige bruddet, beskrevet forholdet vårt som konfliktfylt. På tidspunktet som han utrykket dette, var jeg fortsatt i tilstanden av å være hjernevasket og manipulert til bare å se fasaden av oss. Og forsto dermed ikke hvordan han kunne si noe sånt. Men etter å ha kommet ut av manipulasjonens jerngrep, kan jeg forstå han. OG jeg tror på han. Min grensesetting ble nemlig sett på som uenighet, og som igjen opplevdes som konflikt for han. Min eks tålte altså ikke, eller forsto ikke, min grensesetting.
Og som jeg skriver om i etterordet i boken min Vendepunkt. Der skriver jeg blant annet:
…»Etter at jeg ble fri, er det blitt tydelig for meg at prosjektet han og meg som par, var dømt til å mislykkes. Det var dømt til å mislykkes fordi det ikke var rom for min uenighet med han. Det var også dømt til å mislykkes fordi det kun ble fokusert på negativitet overfor meg og mine initiativ… …Og sist, men ikke minst, var det ikke rom for at jeg kunne gjøre eller si noe som var feil i hans øyne uten at det ble store konsekvenser. Det var rett og slett udiskutabelt fra hans side å gjøre eller si noe feil»…
Les også: Min bok om psykisk vold og reparasjon av ettervirkninger
Et forhold med manglende respekt for min grensesetting
Men tilbake til det vonde forholdet. Først og fremst så oppsto det forvirring hos meg i det dysfunksjonelle forholdet som jeg var i, for en stund siden. Jeg fikk den ekle følelsen av at hjernen min ble ristet løs og ommøblert, og at all normalitet i min verden ble forkastet. Og der andre istedenfor hadde tatt kontrollen og bestemte hva som var snilt og slemt. Dette hadde jeg aldri tidligere opplevd i andre forhold, og jeg ble forvirret og usikker av det.
Jeg har en barndom og oppvekst som var preget av gode familieverdier og en tydelig grensesetting. Min fars side av familien representerte disse verdiene. Jeg følte meg sett og forstått av mange snille og trygge voksne rundt meg da jeg var yngre. Jeg lærte altså mye om empati, godhet og trygghet da jeg vokste opp. Og jeg lærte mye om grensesetting. Jeg lærte også mye om å være høflig og å oppføre meg slik det forventes innenfor vanlige normer og regler.
I årene med min eks, ble alt dette kastet rundt og snudd om på, som om det var noe galt med meg, mine familieverdier og min grensesetting.
Jeg ble forvirret, og forsto ikke denne oppførselen til min eks. Jeg forsto heller aldri hvorfor min grensesetting og mitt verdisystem ikke ble respektert.
Les også: Å leve med en notorisk løgner
Mine personlige grenser ble stadig skjøvet på i forhold med psykisk vold
I det dysfunksjonelle forholdet forandret jeg meg mye, og jeg kjente etterhvert ikke igjen meg selv. Mitt eget verdisystem, for eksempel, som er at mobbing og slem oppførsel ikke aksepteres, ble umerkelig visket ut og forsvant som dugg for solen i løpet av årene som dette forholdet varte.
Istedenfor å komme meg vekk når jeg ble utsatt for mye vond mobbing og slem oppførsel, fløt jeg med i min eks sin kaotiske og ustabile verden og alle hans uttalelige forklaringer på hvorfor og hvordan. Jeg lot meg manipulere, overtale og bli lurt og løyet for. Jeg tok også stadig i mot slemme ord, forakt og nedlatenhet som var rettet mot meg, og jeg mistet etterhvert å være den jeg er til vanlig. Jeg ble hjernevasket.
Mine personlige grenser for hva som ikke er greit, eller hva som er slemt, ble altså stadig skjøvet på, og etterhvert visket helt ut. Jeg endte tilslutt opp med å miste meg selv, verdigheten min, egne personlige grenser og mitt eget verdisystem. Jeg endte opp med å være i et forhold, der andre hadde tatt kontrollen og makten over meg, og bestemte hva som var snilt og hva som var slemt.
Hvordan manglende respekt for min grensesetting påvirket meg
Og jeg ble, som en automatisk respons og refleks, ordrik overfor min eks tilbake når jeg ble utsatt for mobbing og slem oppførsel. Når mine grenser ble overskredet. I dette samspillet sa jeg, alltid på en forsiktig måte, ifra når jeg ble snakket foraktfullt og nedsettende til, eller når jeg ble utsatt for det som var upassende og ikke greit, når mine grenser ikke ble respektert. Jeg ble nok hørt, men ble ignorert. Alt ble istedenfor snudd på hodet, og det ble igangsatt endeløse og vonde diskusjoner som ikke førte til noe konkret. Avledningen var tydelig.
Jeg utviklet altså raskt, og uten å være klar over det, mønsteret med å bite på agn som ble lagt ut. Jeg bet på agn som en sulten gullfisk. Hver gang. Hver eneste gang. Dette mønsteret utviklet seg gradvis over lang tid og uten at jeg var klar over at det skjedde, og jeg evnet derfor heller ikke å endre meg eller gjøre korrigeringer. Det ble et fastlåst mønster, og varsellampene hos meg lyste kraftig rødt.
Lite visste jeg og forsto på det tidspunktet, at det å kjenne på forvirring og usikkerhet, er et svært vanlig fenomen sammen med personer som lever for nettopp det, nemlig det å skape forvirring, drama og kaos, og så skylde på alle andre.
