I dette innlegget vil jeg reflektere litt om hvor lang tid tar sorg. For bloggen mangler et eget innlegg om temaet sorg. Og dette innlegget er jeg inspirert til å skrive, etter mange samtaler med klienter som forteller om sorgen de opplever etter å ha blitt utsatt for psykisk vold. For midt i alt det vanskelige som man må håndtere, og ettervirkninger som skal repareres, er det også en sorg. Og som jeg mener at må anerkjennes. Derfor blir det et innlegg med tema; hvor lang tid tar sorg etter et destruktivt forhold.
Sorg kan nok oppleves i andre destruktive relasjoner, og innlegget er også for dere med slike erfaringer.
Jeg har selv personlig erfaring med opplevelsen av sorg etter å ha vært i et destruktivt forhold for mange år siden. Og forstår dermed klientene mine godt når de deler fra sin sorg, og skammen noen føler pga. dette.
Og videre i innlegget vil jeg dele litt fra min egen sorgprosess etter å ha vært i et destruktivt forhold, for å tydeliggjøre hva jeg mener. Jeg vil også dele hva som fikk meg ut av sorgen, og som var god egenterapi.
Kanskje du vil kjenne deg igjen? Kanskje det er til hjelp for deg å lese hva som fikk meg ut av sorgen?
Hvor lang tid tar sorg?
Sorgen min varte sånn omtrentlig 6-9 måneder etter det endelige bruddet.
Og sorgen min handlet mye om virkeligheten som viste seg å være totalt annerledes enn alle de fagre ordene jeg ble servert tidlig i forholdet. Jeg var altså blitt lurt. Det handlet om de verbale angrepene, ydmykelsene, løgnene, ondskapsfulle påstander og devalueringen jeg ble utsatt for i årene som forholdet varte. I tillegg til mange episoder med kaos og drama iscenesatt av eksen og hans barn, og som var traumatiske episoder som alltid rettet seg mot meg. Mobbingen var ekstrem.
I den anbefalte boken min VENDEPUNKT (2019) beskriver jeg min sorg slik:
… «Jeg har grått mine modige tårer, selvfølgelig har jeg det. Jeg hadde mye å gråte over. Sorgen over å være så respektløst behandlet. Sorgen over mannens herjinger med oss. Sorgen over skammen og ydmykelsene jeg ble påført. Sorgen over alt kaos og drama han skapte for meg og mine. Sorgen over alle de slemme ordene hans. Sorgen over sabotasjene jeg ble utsatt for. Sorgen over alt det vonde jeg erfarte de årene vi var et par.» …
Som dere kan se av teksten, var jeg veldig lei meg etter at jeg kom meg ut av det destruktive forholdet for mange år siden. Midt i alt praktiske som måtte håndteres, og hvordan jeg skulle reise meg igjen, opplevde jeg en sorg. En sorg som jeg egentlig var litt overrasket over å føle. Jeg skammet meg til og med for at jeg følte denne sorgen. For jeg skulle vel egentlig bare være lettet over å ha kommet meg ut av det destruktive forholdet? Men sånn var det altså ikke for meg i starten etter bruddet.
Les også: En anbefalt bok om psykisk vold og hvordan reise seg igjen
Sorgen ble byttet ut med takknemlighet
Men denne sorgen ble mindre etter som tiden gikk, og ble etter hvert byttet ut med noe annet. Først ble den byttet ut med et kraftig sinne, og jeg var rett og slett rasende på min eks i en lang periode. Men så gikk dette over til takknemlighet. Jeg beskriver det slik i boken min Vendepunkt:
…» Bak sorgen og alle tårene, gjenfant jeg gleden og takknemligheten. Jeg fant igjen gleden over livet, og jeg lever i dag sammen med mennesker som vil meg vel og som er snille mot meg.
Jeg fant takknemlighet over styrken min. Min mentale styrke, som gjorde meg i stand til å håndtere utfordringene som relasjonen med denne mannen ga meg. Men ikke minst, er takknemligheten min stor over at jeg ikke traff han tidlig i livet, da jeg ikke hadde sammenligningsgrunnlag for kjæresteforhold, for på den måten forstå̊ at her var det noe som var annerledes. I tillegg er min takknemlighet stor for at jeg ikke har barn med han, for det gir meg friheten til å fortelle uten å måtte tenke på̊ å skulle holde på̊ fasaden av hensyn til barna.» …
Min sorg ble altså etter hvert byttet ut med takknemlighet. Sorgen forsvant etter som tiden gikk, og istedenfor fikk jeg opplevelsen av takknemlighet. Og dette var god egenterapi.
TIPS: Kan du kjenne deg igjen i dette? Har du opplevd at sorgen har endret seg ved at den har blitt byttet ut med noe annet?
