I dag blir det et innlegg med tittel: grensesetting i forhold med psykisk vold. Fordi dette er et tema som engasjerer meg. Og som jeg tenker at jeg ikke er alene om å engasjeres av. Er det flere enn meg som har opplevd det som svært utfordrende med grensesetting i forhold med psykisk vold? Antageligvis….
Når andre har makten og kontrollen i et forhold, så blir jo det å sette grenser ekstremt vanskelig. Ja, nærmest umulig… For det å sette grenser, vil jo bli sett på som uenighet og konflikt hos den som er opptatt av makt og kontroll. Og dermed oppstår vonde krangler og diskusjoner når man sier i fra og setter grenser.
Slike forhold er etter min mening dømt til å mislykkes, fordi det positive samspillet er fraværende. Samspillet er istedenfor negativt og destruktivt.
Jeg har jo vært i et destruktivt forhold for mange år siden, der det å sette grenser var krevende. Og her skal du få noen av mine erfaringer med dette. Kanskje du kjenner deg igjen?
Les også: Hva er et destruktivt forhold
Grensesetting i forhold med psykisk vold
Når jeg eksempelvis satte grenser, ble det oppfattet som konflikt hos min eks. Og det var veldig underlig for meg. Min eks har nemlig i e-post etter det endelige bruddet, beskrevet forholdet vårt som konfliktfylt. Min grensesetting ble nemlig sett på som uenighet. Og som igjen opplevdes som konflikt for han. Min eks tålte altså ikke at jeg satte grenser for han.
Og som jeg skriver om i etterordet i den anbefalte boken min Vendepunkt. Der skriver jeg blant annet:
…»Etter at jeg ble fri, er det blitt tydelig for meg at prosjektet han og meg som par, var dømt til å mislykkes. Det var dømt til å mislykkes fordi det ikke var rom for min uenighet med han. Det var også dømt til å mislykkes fordi det kun ble fokusert på negativitet overfor meg og mine initiativ… …Og sist, men ikke minst, var det ikke rom for at jeg kunne gjøre eller si noe som var feil i hans øyne uten at det ble store konsekvenser. Det var rett og slett udiskutabelt fra hans side å gjøre eller si noe feil»…
Les også: En anbefalt bok om psykisk vold og hvordan reise seg igjen
En oppvekst med tydelige grenser
Jeg har en barndom og oppvekst som var preget av gode familieverdier og en tydelig grensesetting. Jeg følte meg sett og forstått av mange snille og trygge voksne rundt meg da jeg var yngre. Jeg lærte altså mye om empati, godhet og trygghet da jeg vokste opp. Og jeg lærte mye om grensesetting. Jeg lærte også mye om å være høflig og å oppføre meg slik det forventes innenfor vanlige normer og regler.
Personlige grenser ble skjøvet på
Mine personlige grenser for hva som ikke er greit, eller hva som er slemt, ble stadig skjøvet på, og etterhvert visket helt ut. Jeg endte tilslutt opp med å miste meg selv, verdigheten min, egne personlige grenser og mitt eget verdisystem. Jeg endte opp med å være i et forhold, der andre hadde tatt kontrollen og makten over meg, og bestemte hva som var greit og hva som ikke var greit.
Jeg kom meg heldigvis ut av dette forholdet til slutt, og lever i dag et godt liv.
