I dag setter jeg ord på et klassisk symptom på psykisk vold – å bli en «pleaser». Og dette innlegget blir et svært personlig innlegg, der jeg deler av egne erfaringer med fenomenet å bli en «pleaser». Kanskje du vil kjenne deg igjen? Kanskje du får en aha-opplevelser når du leser hvordan jeg hadde det?
I forrige uke hadde jeg en telefonsamtale med en klient som hadde bestilt samtaletid hos meg. Og som snakket om det å bli en «pleaser», Og jeg ble inspirert til å gi alle dere lesere av bloggen min, et innlegg om et klassisk symptom på psykisk vold, som er å bli en «pleaser». Innlegget hadde jeg nærmest ferdigskrevet, men hadde ikke bestemt meg for tidspunktet jeg skulle legge det ut. Telefonsamtalen i forrige uke endret dette 🙂
Det å bli en «pleaser», skjer når man har folk rundt seg som utøver psykisk nedbryting og mobbing, og man begynner så å «please» for å unngå dette vonde. Det er kanskje ikke noe man tenker over mens man står midt i det. Men ofte er dette noe man blir klar over og forstår på et senere tidspunkt.
Slik var det også for meg da jeg var i et destruktivt forhold for mange år siden. Og her skal jeg dele fra mine egne personlige erfaringer, som støtte og hjelp for deg som leser her. Kanskje du vil få økt bevissthet om dette fenomenet når du leser om mine personlige erfaringer, og også kjenne deg igjen?
Les også: Bok om psykisk vold
Jeg ble en «pleaser» i et forhold med psykisk vold
Da jeg var i et forhold preget av psykisk vold og mobbing for mange år siden. utviklet jeg altså automatisk, og uten å være klar over det, en tilpasning med å bli en «pleaser» og blidgjører.
Sett i ettertid etter at jeg kom meg ut av dette vonde forholdet, så hadde dette en klar sammenheng med at jeg levde med negativitet, nedlatenhet og forakt rettet mot meg til stadighet. Og uten å være klar over det, så jobbet jeg derfor i det stille med å «please» og blidgjøre min eks og familien hans, slik at de skulle slutte med dette vonde.
Listen over tilpasninger og «pleasing» er lang
Listen over tilpasningene og «pleasingen» som jeg ubevisst utviklet, er veldig lang. Og jeg gjengir ikke alt her. Jeg gir dere kun noen få eksempler på hva som skjedde med meg:
- Jeg ble en samboer som sørget for at det var ekstremt ryddig og pent i huset til enhver tid, i frykt for negative kommentarer.
- Jeg vasket huset på ukedagen som min eks bestemte, fordi det alltid ble så dårlig stemning hvis jeg hadde andre meninger enn han. Jeg tilpasset meg altså slik han ville ha det med dette.
- Jeg støttet alltid og hjalp min eks når han sto i krevende situasjoner med sine syke og gamle foreldre. Har aldri fått takk for dette, og det er utilgivelig.
- Jeg «pleaset» og gjorde alltid som han bestemte for oss i helger, høytider og ferier. Har aldri fått takk for dette, og det er utilgivelig.
- Jeg vasket, brettet og strøk klærne til min eks, og hang det klart for han. Som om jeg var en hushjelp for han. Fikk aldri takk for dette. Fikk istedenfor kritikk slengt etter meg når jeg sa at jeg var sliten. Tilgir han aldri for dette.
- Jeg sørget også for at barna mine alltid oppførte seg høflig og pent overfor min eks og hans familie, slik at han ikke skulle få mulighet til å kritisere eller komme med negative kommentarer på noe ved oppførselen deres.
- Jeg gikk også «på nåler» og ble en «pleaser» overfor flere personer i familien til min eks. Og strevet hele tiden med å oppføre meg hyggelig og høflig overfor dem, selv om de stadig såret meg med ydmykende kommentarer og stygge slengbemerkninger som traff meg hardt. Den stadige mobbingen fra disse var traumatisk. Uansett hva jeg gjorde for å «please» og blidgjøre disse personene, så sluttet de aldri med denne vonde mobbingen av meg. De har aldri beklaget dette utilgivelige.
Men det verste var egentlig, at jeg ikke SELV forsto hvorfor jeg ble en «pleaser» og blidgjører. At jeg ikke forsto at jeg hadde folk rundt meg som ikke ville meg vel, og at jeg ble en «pleaser» på grunn av dette.
Jeg var en «pleaser» som lengtet etter bekreftelser
Jeg var altså konstant redd for foraktfulle kommenterer og vonde beskyldninger rettet mot meg, og «pleaset» for å unngå dette. Jeg vartet min eks opp som om min viktigste oppgave her i livet var å skulle «please» og blidgjøre han.
Jeg fikk angst, og ble usikker, fortvilet og forvirret.
Og samtidig ventet jeg på, og lengtet jeg etter, anerkjennelse og bekreftelser på at alt det fine jeg gjorde for min eks, var bra nok.
Det fikk jeg aldri.
Nå forstår jeg meg selv bedre
Ettervirkningene etter et slikt destruktivt forhold, der jeg var en «pleaser» og blidgjører, har satt dype spor i meg.
Men det har også vært veldig oppklarende. Jeg har brukt mye tid etter det endelige bruddet for å få en forståelse rundt dette som skjedde med meg, og hvorfor jeg ble en «pleaser». Og har lært enormt mye om det.
Og nå, når denne jobben er ferdig, og den nødvendige bearbeidingen og terapien med dette er gjort, føles det som å ha kommet ut på den andre siden som modigere og tryggere på meg selv.
Les også: Psykisk vold i forhold og likestilling
