Symptom på psykisk vold – å bli en “pleaser”

I dag setter jeg ord på et symptom på psykisk vold – å bli en “pleaser”. I forrige uke hadde jeg en telefonsamtale med en som hadde bestilt samtaletid hos meg. Og som snakket om det å bli en “pleaser”, Og jeg ble inspirert til å gi alle dere lesere av bloggen min, et innlegg om et klassisk symptom på psykisk vold – å bli en “pleaser”. Innlegget hadde jeg nærmest ferdigskrevet, men hadde ikke bestemt meg for tidspunktet jeg skulle legge det ut. Telefonsamtalen i forrige uke endret dette 🙂

Dette klassiske symptomet på psykisk vold – å bli en “pleaser”, skjer når man har folk rundt seg som utøver psykisk nedbryting og mobbing, og man begynner å “please” for å unngå dette vonde. Det er kanskje ikke noe man tenker over mens man står midt i det. Men ofte er dette noe man blir klar over og forstår på et senere tidspunkt. Slik var det også for meg.

Les også: Vendepunkt – boken om psykisk vold

Hvordan jeg utviklet meg til å bli en “pleaser” i et forhold med psykisk vold

Da jeg var i et forhold preget av psykisk vold og mobbing. utviklet jeg automatisk, og uten å være klar over det, en rolle og tilpasning med å bli en “pleaser” og blidgjører.

Sett i ettertid etter at jeg kom meg ut av dette vonde forholdet, så hadde dette en klar sammenheng med at jeg levde med negativitet, nedlatenhet og forakt rettet mot meg til stadighet. Og uten å være klar over det, så jobbet jeg derfor i det stille med å “please” og blidgjøre min eks og familien hans slik at de skulle slutte med dette vonde. 

Trenger du noen å snakke med? Her er mine samtaletilbud.

Listen over tilpasninger og “pleasing” er lang

Listen over tilpasningene og “pleasingen” som jeg ubevisst gjorde, er veldig lang. Og jeg gjengir ikke alt her. Men gir dere noen eksempler på hva som skjedde med meg:

  • Jeg ble en samboer som sørget for at det var ekstremt ryddig og pent i huset til enhver tid.
  • Min eks tok aldri initiativ til å ha bilder av oss som par fremme. Jeg våget aldri å foreslå dette, og tilpasset meg og “pleaset” istedenfor. Hjemmene vi hadde i vår tid sammen, lignet utstillings-hus uten personlige ting.
  • Alle stedene som vi bodde sammen, hadde for få rom ift. vårt behov for plass. Og jeg satte alltid til side mitt eget behov for kontorplass i huset, og lot min eks få ha sitt eget kontor istedenfor meg. Jeg lot dermed han være viktigere enn meg. Min eks har aldri takket meg for dette.
  • Jeg “pleaset” og tilpasset mine gjøremål når min eks hadde hjemmekontor, slik at han kunne jobbe uforstyrret. Han har aldri takket meg for dette.
  • Jeg vasket huset på ukedagen som min eks bestemte, fordi jeg ikke våget å si han i mot på dette. Min eks har aldri takket meg for at jeg tilpasset meg slik han ville ha det med dette.
  • Jeg var kokken i huset som laget i stand, og serverte, lekre og eksklusive måltider i helgene, som om det var restaurant med mange stjerner hjemme hos oss. I tillegg serverte jeg han alltid “snack” mens han koste seg med et glass vin og ventet på servering. Min eks har aldri takket meg for dette.

Jeg ble også en “pleaser” med dette:

  • Jeg stilte alltid opp og støttet og hjalp min eks når han hadde krevende utfordringer på jobb eller i familiære uoverensstemmelser. Har aldri fått takk for dette, og det er utilgivelig.
  • Jeg støttet alltid og hjalp min eks når han sto i krevende situasjoner med sine syke og gamle foreldre. Har aldri fått takk for dette, og det er utilgivelig.
  • Jeg “pleaset” og gjorde alltid som han bestemte for oss i helger, høytider og ferier. Har aldri fått takk for dette, og det er utilgivelig.
  • Jeg jobbet hele tiden for å samle storfamilien, og inviterte stadig min eks sine voksne barn og familie på lunsjer og store familiemiddager. Fikk aldri annerkjennelse for den jobben jeg gjorde med dette, og det er utilgivelig.
  • Jeg hadde middagen klar når han kom sent hjem fra jobb selv om vi andre som var hjemme, helst skulle spist tidligere på ettermiddagen. Min eks takket meg aldri for dette, og det utilgivelig.
  • Jeg vasket, brettet og strøk klærne til min eks, og hang det klart for han. Som om jeg var en hushjelp for han. Fikk aldri takk for dette. Fikk istedenfor kritikk slengt etter meg når jeg sa at jeg var sliten. Tilgir han aldri for dette.
  • Jeg sørget også for at barna mine alltid oppførte seg høflig og pent overfor min eks og hans familie, slik at han ikke skulle få mulighet til å kritisere eller komme med negative kommentarer på noe ved oppførselen deres. 

Jeg ble også en “pleaser” over familiemedlemmer av min eks

  • Jeg gikk også “på nåler” og ble en “pleaser” overfor flere personer i familien til min eks. Og strevet hele tiden med å oppføre meg hyggelig og høflig overfor dem. Selv om de stadig såret meg med nedlatende kommentarer og stygge slengbemerkninger som traff meg hardt. Den stadige mobbingen fra disse var vond og psykisk nedbrytende. Jeg visste jo aldri hvorfor denne vonde mobbingen skjedde. Og den kunne komme helt plutselig og uten forvarsel, særlig under måltider når vi var mange. På den måten kunne alle rundt bordet høre alt det negative og foraktfulle som var rettet mot meg. Uansett hva jeg gjorde for å “please” og blidgjøre disse personene, så sluttet de aldri med denne vonde mobbingen av meg. De har aldri beklaget dette utilgivelige.

Men det verste var egentlig at jeg ikke SELV forsto hvorfor jeg ble en “pleaser” og blidgjører. At jeg ikke forsto at jeg hadde folk rundt meg som ikke ville meg vel, og at jeg ble en “pleaser” på grunn av dette.

Jeg var en “pleaser” i et forhold med psykisk vold som lengtet etter bekreftelser

Jeg var altså konstant redd for foraktfulle kommenterer og vonde beskyldninger rettet mot meg, og “pleaset” for å forsøke å unngå dette. Jeg vartet min eks opp som om min viktigste oppgave her i livet var å skulle “please” og blidgjøre han. 

Og samtidig ventet jeg på, og lengtet jeg etter, anerkjennelse og bekreftelser på at alt det fine jeg gjorde for min eks, var bra nok. 

Det fikk jeg aldri

Istedenfor å få anerkjennelsen som jeg hele tiden lengtet etter og ventet på, var det negativitet, forakt og kritikk. Det kunne f.eks være slik at hvis jeg en sjelden gang ikke hadde middagen klar når min eks kom fra jobb, så var tausheten som oppsto ikke hyggelig: Og jeg følte en veldig dårlig stemning i huset. Den vonde tausheten som også oppsto hvis jeg en sjelden gang ikke hadde kjøpt inn favorittmaten hans, var også uholdbar, og jeg følte meg totalt mislykket og udugelig.

Konsekvensen av å ha vært en “pleaser” i et forhold med psykisk vold

Ettervirkningene etter et slikt destruktivt forhold, der jeg var en “pleaser” og blidgjører, har satt dype spor i meg.

Men det har også vært veldig oppklarende. Jeg har jobbet enormt hardt med meg selv for å få en forståelse rundt dette som skjedde med meg. Og har lært enormt mye om meg selv i ettertid etter at jeg kom meg ut av dette vonde forholdet.

Og nå, når denne jobben er ferdig, og den nødvendige bearbeidingen med dette er gjort, føles det som å ha kommet ut på den andre siden som en tydeligere og tryggere kvinne.

Les også: Psykisk vold i forhold og likestilling

Les også: Psykisk vold i forhold og likeverd

Foto: Ingunn