I dag setter jeg ord på et klassisk symptom på psykisk vold – å bli en «pleaser». Noe jeg har egenerfaring med. Og dette innlegget blir et personlig innlegg, der jeg deler av egne erfaringer med fenomenet å bli en «pleaser». Kanskje du vil kjenne deg igjen? Kanskje du får en aha-opplevelser når du leser hvordan jeg hadde det?
Å bli en såkalt «pleaser»
Det å bli en «pleaser», skjer når man har folk rundt seg som utøver psykisk nedbryting og mobbing. Og man begynner så å «please» for å unngå dette vonde. Det er kanskje ikke noe man tenker over mens man står midt i det. Men ofte er dette noe man blir klar over og forstår på et senere tidspunkt.
Les også: En anbefalt bok om psykisk vold og hvordan reise seg igjen
Jeg ble en såkalt «pleaser»
Da jeg var i et destruktivt forhold preget av psykisk vold og mobbing for mange år siden. utviklet jeg altså automatisk en tilpasning med å bli en «pleaser» og blidgjører.
Sett i ettertid etter at jeg kom meg ut av dette vonde forholdet, så hadde dette en klar sammenheng med at jeg levde med negativitet, nedlatenhet og forakt rettet mot meg til stadighet. Og uten å være klar over det, så jobbet jeg derfor i det stille med å «please» og blidgjøre min eks, for å slippe bråk.
Eksempler på tilpasninger
Listen over tilpasningene og «pleasingen» som jeg ubevisst utviklet, er lang. Og jeg gir dere kun noen få eksempler på hva som skjedde med meg. Kanskje du kan kjenne deg igjen?
- Jeg ble en samboer som sørget for at det var ekstremt ryddig og pent i huset til enhver tid, i frykt for negative kommentarer.
- Jeg vasket huset på ukedagen som min eks bestemte, fordi det alltid ble så dårlig stemning hvis jeg hadde andre meninger enn han. Jeg tilpasset meg altså slik han ville ha det med dette.
- Jeg støttet alltid og hjalp min eks når han sto i krevende situasjoner med sine syke og gamle foreldre.
- Jeg «pleaset» og gjorde alltid som han bestemte for oss i helger, høytider og ferier.
- Jeg vasket, brettet og strøk klærne til min eks, og hang det klart for han. Som om jeg var en hushjelp for han. Fikk aldri takk for dette. Fikk istedenfor kritikk slengt etter meg når jeg sa at jeg var sliten.
- Jeg sørget også for at barna mine alltid oppførte seg høflig og pent overfor min eks og hans familie, slik at han ikke skulle få mulighet til å kritisere eller komme med negative kommentarer på noe ved oppførselen deres.
Men det verste var egentlig, at jeg ikke SELV forsto hvorfor jeg ble en «pleaser» og blidgjører. At jeg ikke forsto at jeg hadde folk rundt meg som ikke ville meg vel, og at jeg ble en «pleaser» på grunn av dette.
Jeg ble en «pleaser» som lengtet etter bekreftelser
Jeg var altså konstant redd for foraktfulle kommenterer og vonde beskyldninger rettet mot meg, og «pleaset» for å unngå dette. Jeg vartet min eks opp som om min viktigste oppgave her i livet var å skulle «please» og blidgjøre han.
Og samtidig ventet jeg på, og lengtet jeg etter, anerkjennelse og bekreftelser på at alt det fine jeg gjorde for min eks, var bra nok.
Det fikk jeg aldri.
