Månedens innlegg har tittel; Å være pårørende. Og dette innlegget er skrevet etter inspirasjon av mange klientsamtaler jeg har hatt i jobben min som samtaleterapeut. For jeg snakker med mange pårørende som har barn som har havnet i destruktive forhold. Og jeg har dermed fått et godt innblikk i situasjonen med å være pårørende.
Å være pårørende
Mitt inntrykk er, at å være pårørende i slike saker, er utrolig krevende. Og mange strever og vet ikke hva de skal gjøre for å hjelpe sønnen/datteren som dessverre har havnet i et destruktivt forhold. Konfliktvinået er høyt, og de som kontakter meg opplever situasjonen som fastlåst. Klientene mine vet heller ikke hvordan de skal få ned konfliktnivået, og er fortvilet.
Et fellestrekk for pårørende som tar kontakt med meg, er at de er blitt gjort til syndebukk av sønnen/datterens partner, og er så utsatt for en voldsom svertekampanje. Det er noe grenseløst over løgner og annen ondskap som spres for å sverte mine klienter. Og sønnen/datteren isoleres så fra sine foreldre, fordi partneren mener det er det beste. Partneren forklarer denne isolasjonen som omsorg, men det er i realiteten det motsate.
Det opereres altså med «splitt og herske», altså at det jobbes for å splitte den nære relasjonen mellom mor/far og sønn/datter. Dette kan ha sammenheng med en syklig form for sjalusi, men også et unormalt stort behov for kontroll.
Les også: Å få en psykopat eller narsissist i familien
Hva kan pårørende gjøre?
Jeg mener det viktigste man kan gjøre som pårørende, er å jobbe for å holde konfliktnivået nede. For det øker muligheten for å ha kontakt med familiemedlemmet. Greier man å redusere mulighetene for konflikt og opprivende krangler, har man altså gjort en viktig jobb.
Mange pårørende jeg snakker med, ønsker å konfrontere personen som har utpekt dem til syndebukk og som ødelegger så mye for familielivet. Men jeg mener at det bare vil føre til en eskalering av konflikten, og økt isolasjon av familiemedlemmet. Fordi partneren kan komme til å snu om på dette, og bruke det i sin krigføring mot den som konfronterer. Så det å holde tilbake ønsket om å konfrontere, kan være en strategi for å holde konfliktnivået nede og for å beskytte seg selv mot mobbing. Og i tillegg for å opprettholde kontakten med familiemedlemmet, selv om det er på et minimum.
Altså skal man tenke motsatt, av hva man har lyst til å gjøre.
Tips til pårørende
- Hold konfliktvinået nede. Ikke bit for eksempel på agn som partneren legger ut for å skape reaksjoner fra deg.
- Unngå å være alene med partneren.
- Tenk motsatt.
- ikke vær sint på familiemedlemmet som er i det destruktive forholdet.
- Ikke kritiser eller vær negativ overfor familiemedlemmet, men vis omtanke og kjærlighet. Særlig når du er alene med han/henne.
- Tenk deg godt om hvis du ønsker å konfrontere overgriper, da det kan skape full krig, og vanskeliggjøre kontakten med familiemedlemmet. Det kan også gå utover deg.
- Ikke bryt kontakten med familiemedlemmet, men hold fast i kontakten, selv om det er på et minimum.
- Hvis du ønsker å bryte kontakten med familiemedlemmet, så gjør det i det stille. Trekk deg ut uten drama, konfrontasjoner og negativitet.
