På selveste 8.mars er temaet psykisk vold i forhold og likestilling. I dag er det den Internasjonale kvinnedagen, og det har resultert i noen refleksjoner hos meg rundt psykisk vold i forhold og likestilling. Eller fravær av slikt.
Jeg har valgt å være helt åpen om mine erfaringer med psykisk vold og mobbing i et forhold som jeg var i for mange år siden. Og mange av mine blogginnlegg har innhold der jeg deler fra dette forholdet. Jeg får veldig mange positive tilbakemeldinger på min åpenhet, og alle forteller at det hjelper dem når de leser om mine personlige erfaringer. For da føler de seg ikke så alene. For mine erfaringer med den psykiske volden er dessverre ikke enestående, mine erfaringer er klassiske eksempler på dette skadelige.
Les også: Hvordan vite om man blir utsatt for psykisk vold
Fasadeliv som viste likestilling
Jeg levde et voldsomt fasade-liv med tilsynelatende likestilling da jeg var i et psykisk voldelig forhold for mange år siden. Det ble nemlig vist fram en perfekt fasade med det som lignet likestilling mellom min eks og meg. Noe som sto i sterk kontrast til hvordan livet bak fasaden egentlig var.
Og selv om min eks vasket vinduer når det var behov for det, støvsuget huset hver torsdag, og hjalp til på kjøkkenet når vi hadde gjester (slik at alle kunne se hvor flink han var…..), var det ikke likestilling i dette forholdet. Utad kunne det selvfølgelig se ut som at det var full likestilling hjemme hos oss når han gjorde slike ting, og at han var snillheten selv.
Men det var bare en bløff. Bak denne vakre fasaden som ble vist fram med full likestilling, var det helt annerledes. Dobbeltlivet jeg levde med dette i mange år, var ekstremt forvirrende og utmattende, og har satt dype spor hos meg i ettertid.
Det var ikke likestilling i forhold med psykisk vold
I årene som jeg var i dette vonde forholdet, så var det nemlig slik at når jeg fortalte hva jeg trengte, når jeg sa ifra om hva jeg hadde behov for av min eks og i forholdet, ble jeg møtt med en slags foraktfull fordømmelse. Som om det var noe galt med meg som våget å «kreve» noe i forholdet. Eller jeg ble ignorert, som om det jeg sa var fullstendig ubetydelig. Det var psykisk terror.
Jeg forsto aldri hvorfor min eks reagerte slik når jeg forsøkte å få plass til det som var viktig for meg i forholdet. Særlig fordi min eks selv argumenterte kraftig for, og nærmest overtalte og tvang meg til å være med på alt som var viktig for han. Og jeg ble forvirret. Hvorfor skulle det som var viktig for HAN, få plass, og ikke det som var viktig for MEG? Det var ingen logikk i det.
Hvorfor var vi ikke likestilte partnere? Hvorfor var det ikke likestilling med dette viktige i forholdet?
Og når jeg ble møtt på denne negative måten i mitt eget hjem og av mannen som sa at han elsket meg, ble jeg forvirret. Og hjemmet føltes etterhvert som et fengsel der jeg var uvesentlig, og at min verden var uviktig.
Les også: Et dysfunksjonelt forhold
Jeg begynte å tro at min verden var feil
Og jeg fikk som et resultat av all denne motstanden, en opplevelse av at alt det som var viktig for meg, var fullstendig feil å tenke på. Jeg begynte etterhvert å tro at min verden var feil, og at det som betydde mye for meg var uvesentlig og ikke viktig. Og jeg sluttet etterhvert med mye som var viktig for meg. Jeg mistet altså meg selv.
Heldigvis kom jeg meg ut av dette forholdet for mange år siden, og lever i dag et godt liv.
Les også: Makt og kontroll i forhold
TIPS: Kjenner du deg igjen i dette? Har du opplevd å ikke bli møtt med det som er viktig for deg? Har du opplevd at din partner og du ikke er likestilte på det dere trenger i forholdet?
