I dag vil jeg skrive litt om temaet; hva regnes som psykisk vold. For psykisk vold er et alvorlig samfunnsproblem og folkehelseproblem, og skjer i alle samfunnslag. Derfor er det viktig at det skrives om hva regnes som psykisk vold, så informasjonen når ut til de som trenger det.
Jeg har personlig erfaring med psykisk vold, og som mange av mine klienter forteller at er utslagsgivende for at de kontakter meg. For jeg forstår hva dette handler om. I jobben min som samtaleterapeut møter jeg mange som har vært utsatte for denne skadelige volden. Flere av mine klienter velger å ikke snakke høyt om sine erfaringer med psykisk vold i et parforhold, eller annen nær familie. Det kan være at man skammer seg, eller kan ha sammenheng med redsel for hevnaksjoner fra overgriper hvis man forteller.
Jeg har altså personlig erfaring med psykisk vold i et parforhold som jeg var i for mange år siden. Og jeg har valgt å være åpen om mine erfaringer med dette, både i boken min VENDEPUNKT og på denne bloggen. Åpenheten min har kostet, men jeg velger likevel å snakke høyt om mine erfaringer.
Les også: Min bok om psykisk vold og reparasjon av ettervirkninger
Og mange forteller meg at det hjelper dem å lese hvordan andre har hatt det. For da føler de seg ikke så alene. Kanskje du vil kjenne deg igjen med det jeg beskriver? Kanskje du ikke vil føle deg så alene, når du leser om hvordan andre har opplevd psykisk vold i et parforhold?
Hva regnes som psykisk vold
Jeg har altså personlig erfaring med psykisk vold i et forhold. Og her skal du få et innblikk i disse erfaringene. Kanskje du vil kjenne deg igjen?
Min eks og jeg hadde et turbulent forhold i mange år, og det var av-og-på flere ganger, alltid med stort drama. Det var aldri rolig i dette spesielle forholdet, og min eks sin ustabile adferd terroriserte meg. Det var nærmest konstant kaos og drama, alltid iscenesatt av min eks og hans barn. Og som rettet seg mot meg. Man kunne få inntrykk av at de levde for, og fikk en slags næring av, intriger og kaotiske tilstander. Og mobbingen og trakasseringene rettet seg altså alltid mot meg, for jeg ble utpekt som syndebukk for deres intrigemakeri. De pekte altså på meg, istedenfor å ta ansvar for egen destruktiv adferd som skadet andre.
Og hvordan påvirket et slikt levesett meg? Dette levesettet påførte meg psykisk stress, angst, søvnløshet, ryggsmerter og andre belastningsskader. Og jeg endte opp med å alltid «gå på tå hev» i mitt eget hjem, i frykt for å utløse mere drama. Det var psykisk terror.
Les også: Syndebukk i et destruktivt forhold
Marerittet startet med samboerskap
Da jeg ble samboer med min eks i første runde, startet marerittet. Da jeg sa JA til å bli samboer med han i første runde, fulgte årene som skulle bli mitt livs mareritt, og det mest krevende kapitlet i mitt liv. Da var jeg jo «fanget», og trakasseringen og mobbingen begynte. Det begynte i «det stille» med små negative kommentarer, og eskalerte så gradvis til en voldsomhet som jeg aldri har opplevd tidligere.
Med samboerskapet var det nemlig som om alt forandret seg mellom oss, og det ble mer og mer destruktivt og konfliktfylt. Dynamikken mellom oss endret seg kolossalt. Det skjedde ikke sånn plutselig. Men det skjedde gradvis og over tid, slik at jeg ikke umiddelbart oppdaget og forsto hva som skjedde. Domineringen og kontrolleringen jeg ble utsatt for, var ekstrem, og jeg følte meg fanget av alle overtalelsene og argumentene til min eks.
Og jeg greide ikke å stå i mot overtalelsene og den ekstremt overbevisende argumentasjonen hans, for jeg var manipulert til å tro at jeg var i en kjærlig relasjon med noen som ville meg vel, siden han ofte uttrykte at han elsket meg. Jeg ble lurt og løyet for med disse ordene, for dette hadde ingenting med normal kjærlighet å gjøre.
Les også: Å leve med en notorisk løgner
Bokutdrag om psykisk vold
Dette er hva jeg sier i boken min Vendepunkt (2019) om mitt livs mareritt som startet da jeg ble samboer med min eks:
…»Med samboerskapet fulgte årene som skulle bli mitt livs mareritt, og det mest krevende kapitlet i mitt liv. Årene med forakt, negativitet, mobbing og trakasseringer. Ordforvirring, skampåføring, ekstremt mange flyttinger og hans familiekaos og intriger. Og i tillegg hans alltid overbevisende argumenter og forklaringer for hvorfor og hvordan.
Jeg følte meg fanget av alle overtalelsene som lå i den ekstremt overbevisende argumentasjonen hans. Jeg fikk også følelsen av å ikke få tid til å tenke mine egne tankerekker i mitt eget tempo, ikke få tid til å reflektere for meg selv, eller tid til å stille kritiske spørsmål om alt jeg erfarte var greit eller ugreit, på grunn av intensiteten i forklaringene og argumentene hans. Jeg fikk også følelsen av å bli innhyllet i en tåke, en følelse av å bli hjernevasket. Som om alt rundt meg ble tåkelagt. En tåke av hans overtalelser, hans bort-forklaringer og hans intense, velformulerte argumenter i diskusjoner som vi hadde.
Jeg klarte ikke å forsvare meg mot dette. Jeg hadde jo ikke noe behov for å forsvare meg, fordi jeg trodde jeg var i en kjærlig relasjon med noen som elsket meg og som ville mitt beste…»
Kjenner du deg igjen i disse beskrivelsene?
