I dag blir det et innlegg om en ettervirkning av psykisk vold – fortrengning. Hukommelse-svikt og fortrenging er ikke uvanlig når det utøves psykisk vold, og jeg tenker at dette er normalt, og som som mange opplever. Jeg har selv erfaring med å fortrenge og «glemme» vonde erfaringer, så når mine klienter snakker om dette, så forstår jeg hva de mener..
Jeg fikk idé til et blogginnlegg om fenomenet psykisk vold og fortrengning, etter at en leser av boken min Vendepunkt, spurte meg om jeg hadde slitt med hukommelsen mens jeg var i et psykisk voldelig forhold.
Da vedkommende leser stilte meg spørsmålet om jeg hadde slitt med hukommelsen, fikk det meg til å tenke bakover i tid, og om hvordan dette var for meg.
Men først litt fakta om dette:
Store Norske Leksikon sier følgende om fortrengning:
«Fortrengning er en psykologisk prosess der konflikter og følelser som vekker angst, trenges tilbake fra bevisstheten og «glemmes». Teorien om fortrengning er satt frem av Sigmund Freud og er sentral innen psykoanalysen.
Ifølge psykoanalysen blir ikke det fortrengte virkelig glemt eller utvisket, men lever videre i det ubevisste. Herfra kan det presse seg frem igjen på forskjellig vis. Det fortrengte fremtrer i ren eller symbolsk form gjennom feilhandlinger, drømmer, fantasier og diktning, men også gjennom karaktertrekk, kroppsholdninger og nervøse symptomer. Fortrengning regnes som den grunnleggende prosessen som inngår i alle forsvarsmekanismer.»
Jeg fortrengte og «glemte» da jeg var i et forhold med psykisk vold
Da jeg var i et psykisk voldelig forhold, sa jeg ofte i fra til min eks når jeg ble krenket, truet, snakket stygt til og ydmyket. Men jeg fikk ALDRI respons på det jeg sa om dette. Min eks tok aldri ansvar for dette slemme som han utsatt meg for.
Det ble istedenfor alltid dårlig stemning, og lange og opprivende diskusjoner som ikke førte til noe konkret. Så avledningen var tydelig. Den fullstendig manglende responsen fra min eks på det jeg sa ifra om, traumatiserte meg, og resulterte i at jeg etterhvert begynte å tvile på meg selv og det som hadde skjedd. Og jeg fortrengte og «glemte» fordi jeg trodde det var noe feil med meg. Det var psykisk mishandling.
Fortrengning var en overlevelsesstrategi
Denne fortrengningen var en slags overlevelses-strategi. Jeg tenker også det var en form for kreativ tilpasning. Jeg tilpasset meg det vonde levesettet med å fortrenge og «glemme». Men alt det «glemte» og fortrengte, var likevel i underbevisstheten, og ble ikke borte.
Etter at jeg kom meg ut av det psykisk voldelige forholdet, var alt det fortrengte lenge borte. Men jeg har drømt mange opprivende drømmer og hatt mange «flashbacks», så det «glemte» og fortrengte har kommet til overflaten på ulikt vis.
Etter å ha hatt det slik i en lang stund, følte jeg at det var på tide at det fortrengte og «glemte» måtte bli bearbeidet og tatt tak i. Det ble rett og slett umulig for meg å fortrenge det mer.
Det har vært vondt og opprivende å stå i prosessen og bearbeidelsen med alt det fortrengte og «glemte». Men jeg har funnet god trøst i å skrive og sette ord på alt det vonde, siden jeg ikke ble møtt med forståelse når jeg fortalte om det til flere terapeuter. Jeg er jo selv terapeut-utdannet, så jeg følte at jeg hadde en metode å støtte meg til med bearbeidingen av alt det vonde.
Jeg valgte en gradvis tilnærming til det «glemte» og fortrengte
Mange går antagelig i traumebehandling for det fortrengte og «glemte» etter å ha vært i vonde og konfliktfylte forhold, men det har altså ikke jeg gjort.
Det har istedenfor vært god terapi for meg å sette ord på alt i etterkant ved å skrive om det. Da følte jeg at jeg hadde en viss kontroll over tilnærmingen til det vonde, og at det kunne gjøres i mitt eget tempo.
Jeg valgte en løsning med en gradvis og forsiktig tilnærming til det «glemte» og fortrengte, og det har fungert bra som terapi for meg. Det var som at jeg hadde en ryggsekk foran meg som inneholdt alt det vonde, og som jeg åpnet. Jeg tittet så forsiktig ned i sekken, og tok deretter varsomt fram det ene etter det andre av det vonde, og bearbeidet det. Sekken ble gradvis tømt, og til slutt var den tom.
Prøv denne kognitive øvelsen. Kanskje den kan være til hjelp.
Det har tatt lang tid og det har vært intenst å bearbeide alt det fortrengte og «glemte», og jeg har faktisk brukt ca 4 år. Men resultatet nå etterpå, er at jeg føler at jeg har kommet meg gjennom, og ut på den «andre» siden.
Les også: Ettervirkninger av psykisk vold
TIPS: Har du opplevd å «glemme» og fortrenge når du har opplevd noe vondt? Hvordan har du bearbeidet dette i etterkant?
