Psykisk vold i forhold og likeverd

Mars er måneden for likeverd og likestilling. Og det har satt i gang ulike prosesser hos meg. Det blir derfor innlegg med disse temaene denne uken og neste, og som blir dypt personlige. Dagens innlegg handler om psykisk vold i forhold og likeverd. Eller sagt på en annen måte; mangel på likeverd i forhold med psykisk vold. Innlegget som kommer 8.mars, handler om likestilling i forhold med psykisk vold. Eller mangel på slikt.

Psykisk vold i forhold og likeverd

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om psykisk vold i forhold og likeverd. Men dette innlegget har det tatt lang tid å sette ord på. Rett og slett fordi det har tatt tid å la den tydelige mangelen på likeverd som rådet i det konfliktfylte forholdet jeg var i, synke inn, og bli bearbeidet hos meg. 

Så selv mange år etter at jeg kom meg ut av et vondt og konfliktfylt forhold, er enkelte ting altså fortsatt krevende å forholde seg til. Selv om jeg føler meg friskmeldt.

Les også: Et dysfunksjonelt forhold

Det var ikke likeverd i et forhold med psykisk vold

Min eks og jeg hadde to runder med kaotiske samboerskap i løpet av årene som vi var et par. Og begge gangene vi var samboere, følte jeg en ekstrem lojalitet og forpliktelse til forholdet og til min eks. Dette ga min eks mulighet til å herje med meg uten at det hadde konsekvenser for han. Og jeg lot han holde på fordi jeg var så lojal og forpliktet. Dessverre….. Jeg var i tillegg hjernevasket og manipulert til å se forbi trakasseringen, mobbingen og forakten jeg ble utsatt for, fordi han stadig sa at han elsket meg. Løgnen hans med dette, er et utilgivelig overgrep.

Les også:  Å leve med en notorisk løgner

Les også: Manipulasjon i forhold

Min eks ville ha full frihet i forholdet

Da vi var samboere, både første og andre gang, endret min eks seg med mye. Det var som å observere en transformasjon. Det ble, for eksempel, veldig synlig at han ville ha spesielle rettigheter og full frihet til å gjøre som det passet han til enhver tid uten at det skulle få konsekvenser. Våget jeg meg med en forsiktig innblanding, ble det alltid stor ståhei, trusler, drama og kaos. Mobbingen jeg ble utsatt for tilbake fordi jeg snakket og hadde meninger, var psykisk terror. 

Se også: Et forhold med trusler

Som eksempler kan nevnes at min eks og hans voksne barn ikke ville delta ved min yngste sønns konfirmasjon i kirken, men kun i selskapet etterpå. Min eks deltok heller ikke i en begravelse i min familie. Han ville rett og slett ikke dette da jeg spurte han. Og jeg respekterte disse valgene som min eks og hans voksne barn tok.

Jeg hadde ikke samme frihet i forholdet

Min eks var den første av oss som kom i situasjoner der slike valg skulle tas. Og valgene han tok med ikke å delta i noe når han ikke hadde lyst, ga meg inntrykk av at vi begge sto fritt til selv å velge hva man ville delta i av familiære arrangementer hos den andre. Og som jeg tenkte var en helt ok ordning for oss. Samtalene oss i mellom om disse temaene, ga meg også inntrykk av at det var slik. Så naiv jeg var…… 

Da jeg ikke var tilstede i kirken i et par begravelser i hans familie noen år senere, men deltok på sammenkomstene etterpå, resulterte det i fryktelig dårlig stemning rettet mot meg. Det var rett og slett psykisk terror. Jeg kan fortsatt føle den fiendtlige tausheten jeg ble utsatt for av min eks sine voksne barn i denne situasjonen, selv mange år etter at det skjedde.

Da jeg også sa nei til å delta på en 3-dagers bryllupsfeiring til fjells i hans familie, fordi jeg ikke orket tanken på mange dager uten muligheter for pauser fra et familiemedlem hos han, ble det ekstremt med oppstyr. Jeg ble utsatt for omfattende hets og mobbing fra min eks sine voksne barn, som altså selv ikke hadde deltatt i min yngste sønns kirkelige konfirmasjon. De hadde visst glemt sin egen oppførsel…..

Likeverd fungerte ikke i praksis

Det fungerte altså ikke at jeg gjorde akkurat det samme som min eks og hans voksne barn hadde gjort tidligere. De tålte ikke det. Hadde de glemt hva de selv hadde gjort tidligere? Hvorfor tålte de det ikke?

Jeg husker også veldig godt situasjonen som oppsto da jeg reiste bort et par dager på hotell for å få ro rundt meg til å jobbe med krevende høyskolearbeid. Og som resulterte i voldsomt oppstyr, hets og mobbing fordi jeg gjorde dette uten å spørre om lov først. Jeg ble sjokkert, og forsto absolutt ingenting hvorfor denne voldsomme mobbingen skjedde. Støtten var fullstendig fraværende.

Min eks var jo selv ofte på jobb-reiser, og hadde også ofte hjemmekontor som krevde at vi som var hjemme måtte tilpasse oss han. Uten at jeg reagerte negativt på det. Tvert i mot så støttet jeg han i alt jobb-relatert som han foretok seg. Så hvorfor var det ikke likeverd med slike jobb-relaterte aktiviteter?

Jeg forsto ikke hvorfor det ikke var likeverd og ble forvirret

Jeg forsto aldri hvorfor jeg ikke kunne gjøre det samme som min eks og hans voksne barn, og mine eks forklarte aldri hvorfor det var slik. Jeg forsto heller aldri hvorfor det skulle være andre regler for meg enn for han, og ble forvirret av det. Jeg forsto ikke dette at han skulle ha full frihet og ikke jeg. Det var ingen logikk i det.

Det var altså ikke tillatt for meg til å ha den samme friheten i forholdet som min eks mente at han og hans voksne barn hadde. Jeg ble stoppet med mange regler som ikke ble uttalt, men som likevel var der.

Forvirringen min var total, og jeg forsto absolutt ingen ting. Det var jo ingen logikk i at han og hans barn skulle ha spesielle rettigheter, og at jeg ikke skulle få lov til det samme. 

Fundamentet med likeverd var altså fraværende i dette forholdet, og det gjorde meg også forvirret.

Les også: Hva når det skjer psykisk vold i hjemmet?

Etter at jeg kom meg ut av dette destruktive forholdet, og det mørkeste kapitlet i mitt liv, er livet godt igjen nå. Jeg er omgitt av personer som setter pris på meg og verdsetter meg, altså helt annerledes enn tidligere. Heldigvis….

Trenger du noen å snakke med? Se mine samtaletilbud.

Foto: Ingunn